Ved veggen står det et piano. Et piano som neppe har blitt spilt på, på en stund. Det har nok blitt litt ustemt, også e det kanskje sånn... 90 år gammelt, men det trenger jo ikke gjøre no. For lyden e fortsatt fin. Krakken e kanskje litt liten, eller høy. Det spørs jo korsen du ser på det. Men æ setter mæ ned likevel. Lokket e nede, det har massevis av hakk. Og lakken e kanskje ikke så blank og klar som den en gang va, da den va ny, for 90 år sia, men ærlig talt, litt rynker får man jo når man blir eldre. Ekke det halve sjarmen da? Æ tar opp lokket, ser på tangentan. Tar en Ddur7. Jepp, litt ustemt, men det gjør mæ ingenting. Spiller en gdur-skala. Kjenner tangentan under fingran, føler at de her pianoet va lagd for fingran mine og vet at det her e det eneste pianoet æ nån gang vil trives hundre prosent med å spille på.
Så stopper æ å spille, midt i siste skalaen til gduren. Lurer på korsen det e mulig å bli så knytta til en gjenstand at man trur det e lagd for en. Ler. Men så fortsetter æ å spille. For det e mitt piano.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar