Et patetisk forsøk på å forevige en fantastisk følelse

Det tittelen sier: æ hadde etter sangoppspill som æ kun skriver for at skal være her å minne mæ på kor utrolig herlig det faktisk kan være å opptre foran andre. På sangoppspill i dag satt æ i gangen og venta på min tur. Æ va så nervøs, det banka så fort inni mæ. Men æ pusta og lukka øyan og tenkte: ro, ro, ro!

Og æ gikk inn og sang arien av mozart, som gikk så som så, va litt tør i halsen bå grunn av all nervøsiteten. Så sang æ papa can you hear me. Ååå! så nervøs æ va, så tok Nina akkorden, og æ begynte. Og æ kjente inni mæ at det her gikk bra, æ huska på alt, også kom æ til den første forte delen og glemte teksten. Men æ orka ikke bry mæ. Æ traff heller ikke den første f# men det klarte æ heller ikke bry mæ om, alle de lange tonan gikk jo helt fabelaktig. For æ kjente inni mæ at det her gikk så fortreffelig bra som det aldri før hadde gjort. Ja, aldri hadde æ sunget så bra foran nån, det va æ helt overbevist om. Når æ va ferdig bukka æ og gikk ut. Æ gikk bortover i gangen men ville aller mest løpe, æ va så glad inni mæ at det kribla. Æ kom bort til den andre i gangen og dem spurte korsen det gikk. "Det gikk så bra, æ bynner nesten å grine... æ bynner å grine" Også bynte æ å grine. Og der satt æ i gangen å gråt fordi det hadde gått så bra, æ va så rørt på mine vegner. Å så herlig det va! Å føle sæ så bra! det va herlig det! vil gjøre det igjen og igjen og igjen! mange gang! tusen gang! en million, minst! Og alt det posetive æ fikk av Tonje etterpå, aldri hadde ho hørt en sånn klang på stemmen min før og ho begynte nesten å gråte ho og. Og æ sang så bra. Den følelsen æ hadde etter sangoppspill vil æ forevige å putte på en flaske å ta fram hver gang æ føler at det æ gjør e galt, å minne mæ på at det va faktisk min stemme som sang og det va æ som sang. Og æ begynte å gråte for æ sang så bra, og det e det sikkert ikke mange som gjør.