Æ gidder ikke forklare min kompliserte familiehistorie (og den e komplisert) men ja bestemora mi sin sønn (ikke min onkel) ga mæ tre ringa i konfirmasjonsgave. En i gull, en i sølv og en i hvitgull. Det e de fineste ringan som har fantes noen gang. Æ trudde aldri æ kom til å bli en person som brukte ringa, men gud der tok æ feil. Æ brukte først gullringen, for det va den æ likte dårligst. Så sommern 2008 dro æ til Molde, på gardemoen hang æ med Katrine, Katarina og Cecilie og vi sku på do og æ sku vaske henderne mine, men glemte ringen min på badet. Gone forever.
Da tok æ like gjerne i bruk den i sølv, for nu hadde æ brukt dem så mye at æ hadde fått merke i fingern min og det føltes unaturlig og rart å ikke ha på ringen. Så i gymmen for to uker sia hadde æ dusja, men glemte å ta på mæ ringen min når æ va ferdig. det e småunga som har gymmen etter oss. Gone forever.
DVS at nu har æ en igjen. Den i hvitgull sitter nu på fingern min, og den får ALDRI ALDRI forsvinne. for det e de fineste ringan æ nån gnag har eid og de eneste æ har gidda å brukt.
Så tusen takk Viggo, for den fineste gaven æ nån gang har fått!
4 kommentarer:
så ufattelig kjedelig at du mista de andre,
men jeg håper det inspirerer deg enda mer til å holde på den du har igjen.
det er rart hvor lang tid d kan ta før man virkelig skjønner hvor mye enkle ting kan bety.
excuse me men du er vims #1 ..
pass godt på den siste da!
ooh, får virkelig håpe at du ikke mister den siste!
Når det kommer til meg og ringer/smykker/armbånd som jeg er glad i, er jeg så redde for de at jeg nesten ikke bruker de.. og det er jo litt teit!
Det er ikke alltid man setter på sånne ting som ringer å smykker som man får i komf gaver, det har jeg merka selv jeg og.
Vi får bare krysse fingra nå for at du ikke mister den siste ringen din også da! Pass godt på den :)
Legg inn en kommentar